Backtiming i studio: hva begrepet betyr og hvordan du bruker det

Backtiming betyr at du regner tiden baklengs. I stedet for å spørre hvor lenge hvert innslag varer, starter du med et fast punkt: klokkeslettet programmet må være ferdig. Deretter trekker du fra lengden på hver blokk, ett steg om gangen, til du står igjen med et sted å begynne.

Begrepet brukes i regirom og på gulvet fordi de fleste studioprogrammer har en hard slutt. Et program på førti minutter skal ikke bli femtito minutter bare fordi samtalen ble god. Slutten ligger fast, og alt annet må bøye seg rundt den.

Jeg underviser i dette fordi nybegynnere ofte planlegger forfra. De legger inn åpning, intervju og avslutning, og oppdager først i siste blokk at det ikke går opp. Med backtiming ser du problemet allerede på papiret, lenge før noen setter seg i studio.

Tenk deg en øvelsessending på tjue minutter. Avslutningen skal være to minutter, med takk til gjesten og en kort oppsummering. Da må siste samtaleblokk være ferdig når det gjenstår to minutter. Du setter en markering på det punktet og jobber deg bakover derfra.

Si at samtalen med hovedgjesten får åtte minutter og at det kommer en overgang på ett minutt foran den. Åpningen får tre minutter. Da har du brukt fjorten, og seks minutter står igjen. Disse kan bli en andre gjest, et innslag eller ren buffer, og her må du velge bevisst.

Poenget er ikke at tallene er riktige akkurat her. Poenget er at du ser hele regnskapet på én side. Når noen spør om det er rom for et ekstra spørsmål, kan du svare med tall i stedet for magefølelse.

• Start med klokkeslettet programmet skal slutte
• Trekk fra avslutning, overganger og blokker i omvendt rekkefølge
• Det som er igjen, er tiden du faktisk kan fordele

Ikke all tid er like fast. Åpningen og avslutningen er ofte nesten låst, fordi de er skrevet og øvd. Samtaleblokkene er derimot strekkbare, for en samtale kan ta tre minutter lenger eller kortere uten at noen merker det hjemme i stuen.

Derfor lønner det seg å merke hver blokk i sendeplanen som fast eller strekkbar. Når programmet begynner å gli, vet du hvor du kan hente inn tid uten å klippe noe som må være med. Å skjære i en lenket overgang skaper rot, mens en samtale kan lett strammes inn.

Jeg ber elevene skrive et lite F eller S ved siden av hver linje. Det tar ti sekunder å lage og sparer mye diskusjon midt i sendingen. Regissøren og gulvsjefen leser samme tegn og trenger ikke forklaring.

Underveis i sendingen sammenligner du hele tiden to tall: hvor langt du er kommet, og hvor langt du skulle ha vært. Er forskjellen positiv, ligger du foran. Er den negativ, ligger du bak. Uttrykkene er enkle, men de gir hele rommet et felles språk.

Ligger du bak, må du kutte noe. Ligger du foran, kan du fylle med et ekstra spørsmål eller la en samtale få puste. Begge deler er normalt. Det som skaper problemer, er at ingen sier høyt hvor man er, så programlederen gjetter.

Derfor er tidsmeldingen så viktig. Et kort signal fra regi om at du ligger to minutter bak, gir programlederen mulighet til å ta grep i god tid. Å få beskjeden for sent, med tretti sekunder igjen, gir bare panikk og avbrutte setninger.

• Foran planen: rom for flere spørsmål
• Bak planen: stram inn eller hopp over en fleksibel del
• Si tallet høyt, så alle har samme bilde

En plan er en hypotese, og samtaler følger den sjelden helt. En gjest kan bruke lenger tid på det første svaret, eller en teknisk feil kan stjele et minutt. Backtiming hindrer ikke dette, men det gjør det mulig å ta gode valg raskt.

Jeg anbefaler at du har en forhåndsavtalt reserve: ett spørsmål som kan strykes, og ett som kan legges til. Da slipper du å improvisere under press. Reservene skrives rett inn i sendeplanen, merket med hvor mye tid de gir eller koster.

Til slutt: ikke juster hele programmet for å redde ett minutt. Finn den ene blokken som tåler det, og endre bare den. Små, målrettede grep holder sendingen rolig, og det merkes både for gjest og seer.

Du trenger ikke studio for å øve. Ta en tenkt samtale på femten minutter, skriv ned tre blokker og en avslutning, og regn baklengs fra slutten. Sett deretter en stoppeklokke på og les opp spørsmålene i tempo, mens en annen svarer tilfeldig langt.

Notér underveis hvor mye du ligger foran eller bak etter hver blokk. Etter første forsøk vil du se hvilke deler du pleier å undervurdere. For de fleste er det overgangene, som alltid tar lenger tid enn man tror.

Gjenta øvelsen tre ganger med ulike lengder på svarene. Den tredje runden går merkbart roligere, fordi du begynner å kjenne rytmen i en blokk. Det er nettopp den følelsen backtiming skal gi deg i en ekte sending.

• Velg en samtale på rundt femten minutter
• Regn baklengs og merk fast og strekkbar tid
• Øv med stoppeklokke og la noen svare ulikt